Historikk
Familiebedrift og arbeidsplass i to generasjoner
Av Sverre M. Eriksen
«Faxsen» er navnet på en 70,5 fots motorkutter som hører hjemme i Bliksvær utenfor Bodø. Tonnasjen er 47 brt.
Den har i dag en 2 takts, 1 sylindret Wichmann semi-diesel, stemplet 50 HK. I virkeligheten yter denne gamle motoren 100 HK. Farten er ca. 8 knop.
Den har i alt 17 køyeplasser, 5 i lugaren framme, 8 i de gamle sildebingene i lasterommet, 2 i skipperkahytten nede og 2 oppe i maskinistlugaren. I bestikket bak styrhuset er det en benk som egentlig ikke kan regnes som køyeplass.
Det var Harald Pedersen fra Bliksvær som fikk båten bygget. Båten er oppkalt etter en båe nordvest av Bliksvær. Den er tørr ved storfjæra, men når det er uvær i havet, bryter det rundt den ved flo sjø. På sjøkartet er den avmerket og heter Faksen.
I Bodin Bygdebok II, del 1, står det at Harald sammen med sin bror Fridtjof overtok fiskebruk i Kårøya og Prestholmen på Røst etter faren Hartvig Pedersen. Det står videre at mens Hartvig drev med seilskøyter, fulgte sønnene den moderne tid og satset på motoriserte båter.
Blant annet eide familien ei lita skøyte som het «Embla».
Brødrene Harald og Fridtjof overtok fiskebruket i 1918.
Men Harald investerte i ny båt før han sammen med broren overtok fiskebruket. For «Faxsen» ble bygget av Nils Skandfers båtbyggeri ved Kullstadsjøen utenfor Mosjøen alt i 1916. Kjøpekontrakt ble skrevet 9.februar 1916 og båten skulle være ferdig i september samme år. Den var opprinnelig 62,5 fot og ble levert med en 4 takts, 2 sylindret Alpha glødekulemotor. Seilføringen var fokk, storseil og mesan. Som tilleggsutstyr fulgte et spritkompass og en treroms lettbåt. For øvrig hadde båten hel bakk. Over motoren var det maskinkeising. Bak denne keisingen var det bysse. På keisingen var det et lite styrhus. Mannskapslugaren hadde 5 køyer. I kahytten under dekk bak var det 2 køyer pluss en køye i klesskapet i kahytten.
Hvorfor Skandferbåt?
Man kan undre seg hvorfor Harald Pedersen fra Bliksvær valgte å få båten bygget hos Nils Skandfer når det fantes båtbyggerier på Rognan som lå mye nærmere. Alf Pedersen, sønn av Harald og nåværende medeier av «Faxsen», mener at Skandfer kom med det rimeligste tilbudet.
Nils Lorentsen skriver i sin artikkel: «Norges største trebåtbyggeri»
«at Skandferbåtene ble et begrep blant de nord-norske fiskerne, et begrep på kvalitet. Bare de beste fiskerne hadde råd til å skaffe seg en Skandferbåt,–.»
Skandfers genistrek var at han «utviklet sin egen variant av kutteren med foroverliggende baug. Det var framfor alt denne kombinasjonen av klipper og kutter som ble den klassiske Skandferbåten.»
Med til historien hører at det ikke bare ble båt i Vefsn. Det ble også kjerring. Her traff han Hanette som han skulle gifte seg med i 1918 og etter hvert få tre sønner og ei datter med.
Forandringer på båten i årenes løp.
Naturligvis har båten vært gjenstand for en del ombygginger i denne perioden. Ombyggingene ble gjort inne på Rognan.
Forandringene har skjedd slik, rent kronologisk:
- 1928: Overhaling. Båten fikk ny stevnsko og ny rorkult.
- 1939: «Faxsen» fikk ny maskin; en Wichmann 50 hk, semidiesel. Samtidig ble maskinkeisingen byttet og byssa ble ominnredet og flyttet bak keisingen. Dessuten ble reviseringsstangen forlenget.
- 1940: «Faxsen» i krigsmundur. Kutteren ble nedrigget og malt grå. Stormasta ble saget av ca. 2 meter over dekksplan, og som feste for en platform til en 20 mm Oerlikon maskinkanon. På hver side av styrhuset fikk den en mitraljøse, og på hekken fikk den et stativ for synkeminer. Det sistnevnte våpenet gjorde båten så baktung at mye stein måtte legges i baugen under dørken.
- 1946-47: Total overhaling. Tømmer som var blitt ødelagt under krigstjenesten ble skiftet ut. Båten fikk ny mast, men den ble ikke festet i kjølen slik som den opprinnelige. !/3 av reparasjonskostnadene ble refundert av staten. Resten måtte familien dekke selv.
- 1948: Det gamle styrhuset ble skiftet ut.
- 1956: «Faxsen» fikk nytt styrhus med bysse under og kahytt bak byssa. Skroget ble forlenget med 8 fot.
- 1957: Ny vinsj ble påmontert.
- 1975: «Faxsen» får sine første juksamaskiner.
Ny elektronikk.
I 1952/53 fikk «Faxsen» sitt første ekkolodd. Alf Pedersen sier at det ekkoloddet båten har nå, er det tredje.
«Faxsen» er også utstyrt med Decca Navigator, men dette systemet ble lagt ned i januar 1997.
Arbeidsplass for mannfolkene i familien.
Med unntak av et år var det Magnus` og Alfs far Harald som førte «Faxsen». I 1925 var han hjemme fra vårtorskefisket på Finnmarka. Da ble nemlig ekteparet Pedersens tredje sønn Alf, født. Da ble båten ført av hans navnebror, Harald Pedersen fra Sørvær i Helligvær.
I 1918 fikk paret sin første sønn, Håkon, og i 1920 ble Magnus født. I 1934 fikk paret en attpåklatt, denne gangen en datter,
Straks guttene hadde fått prestehanda på seg, fikk de være med «Faxsen» som mannskap. I 1933 var Håkon med som maskinist. Han var med i 3 år, men ble langvarig syk i 1936.
I 1937 var det Magnus sin tur. Han ble med fram til våren 1940 da han ble innkalt i marinen. For Alf sin del skulle krigen komme i veien. Først etter krigen skulle han få sin arbeidsplass om bord.
Etter krigen var alle tre brødrene med på fraktfarten. Håkon som var blitt frisk fra en langvarig sykdom under krigen, ble med til i 1949. Da tok han fatt på utenriksfart som styrmann, og slo seg etterhvert ned i Perth i Australia.
De første årene etter krigen var Harald Pedersen selv med. Alf forteller hvordan han lærte å navigere i mørket:
«Draftet finner du i bestikket, det er bare å følge med lyktene som du har foran eller bak. Ta nå og let deg fram selv!»
Alf trodde nok at gamlingen fulgte med hvor det bar, selv om han ikke lot seg merke med det.
Men mer og mer trakk Harald seg ut av arbeidet om bord. Da fisket tok til først i 50-årene, ble han bare med sørover til Vestlandet og tok hurtigruta tilbake.
Men Harald levde enda lenge. I 1965 døde han.
Stort sett har Alf og Magnus jobbet sammen om bord i ett siden etter krigen. Selvsagt har de ikke alltid vært alene slik som i de siste 20 årene, etter juksamaskinenes inntreden.
Bemanninga har variert med arbeidsoppgavene.
I oppveksttiden var barna til Magnus med i skoleferiene.
På spørsmålet om de hadde noen form for arbeidsdeling ,sier Alf først at de begge stort sett gjorde det samme. Mens den ene sov, gjorde den andre de forskjellige arbeidsoppgavene som var påkrevet for å holde båten i drift.
Etter å ha tenkt seg om, ler Alf og sier at Magnus var skipper og motormann mens han selv mest var kokken.
Også kvinnearbeidsplass.
Stikk i strid med gammel overtro, hadde «Faxsen» av og til kvinner om bord. I køya bak i kahyttens klesskap huserte kokkejenta. Det var før båten fikk nytt hus i 1956.
Førkrigstiden.
Ikke alltid gode tider.
I Bodin bygdebok står det at Harald og Fridtjofs fiskebruk ble slått konkurs i 1927. Det er grunn til å tro at den viktigste grunnen til konkursen var det dårlige lofotfisket denne vinteren. Alt gikk selvfølgelig med i konkursboet, også «Faxsen». Båten ble reddet ved at en filleonkel av Harald kjøpte den tilbake til familien.
Storsildfiske på Vestlandet med drivgarn.
Det virker som om båten har vært en helårig arbeidsplass unntatt i onnene. På nyårsvinteren, i januar, februar og første del av mars var det årvisst å dra på storsildfiske på Nordvestlandet. Redskapen som ble brukt, var drivgarn. Kutteren hadde et mannskap på 10 mann hvorav noen kom fra Bliksvær og resten fra Salten-distriktet. «Faxsen» holdt selv garnbruket. På nyttåret, enkelte ganger allerede nyttårsdagen, var «Faxsen» på vei sørover.
Om mulig tok gjerne «Faxsen» med last sørover. Det gjaldt å være om seg. Det var kjent sak både i Salten og sørover leia at båten dro til Vestlandet i denne tida.
I følge Alf Pedersen ble dette fisket drevet fra 1917 og fram til 1932.
Lofotfisket.
Etter storsildfisket bar det så og si direkte til Lofoten for å være med på lofotfisket. Brukstypene har variert. Det har vært fisket med juksa som er et håndsnøre.
For øvrig ble det brukt snik som er en slags line. Den egnes og settes i ca. 15 minutter for deretter å dras opp. På denne tiden var det vanlig at sniken ble egnet med skjell.
Under begge disse bruksmåten brakte «Faxsen» med seg fem doryer. En dory er en småbåt på 14-16 fot uten kjøl. Den kan ros eller seiles til og fra moderfartøyet. Bruket settes og dras fra disse småbåtene. Toftene kan tas ut og båtene kan plasseres opp i hverandre under overfart til og fra feltet. Det var to fiskere i hver dory. I følge Eivind Thorsvik i UT MOT HAV ble det mindre og mindre vanlig med doryer utover i 1920-årene.
Under dette fisket har «Faxsen» vært bemannet med 12-14 mann. Alf Pedersen husker at stort sett var mannskapet fra Væran og Gildeskål. Men han husker også at «Faxsen» hadde folk ombord fra Astafjord i Gratangen, fra Sørfolda og fra Balsfjord i Troms.
Småsildfiske med not.
Ellers var det å delta i de fiskerier der det kunne være noen kroner å tjene. Småsildfiske med not var et fast fiske om sommeren og utover høstene. Da var det å fare rundt i fjordene på jakt ett sild. Nøtene fikk man tak i ved å stille båt og mannskap til disposisjon for folk som eide slik redskap. Notlossement ble slik utleie kalt. «Faxsen» hadde slikt leieforhold til Mikkelborg på Halsa i Meløy, og til Kristian Hansen i Storvik i Gildeskål. Til slikt fiske trengtes det 15 mann. Da var det å utnytte alle køyeplasser om bord. Hver køye ble delt av to mann.
I lugaren lå 10 mann, i kahytten 4 mann, samt 1 i køya i klesskapet bak kahytten.
Føring av fisk.
Mellom de faste sesongfiskeriene var det å få føringsoppdrag av forskjellig art. Magnus og Alf nevner særlig føring av sild fra landnotbruk i fjordene til Martens sildolje-fabrikk på Burøya.
De nevner også fraktfart med salt- og ferskfisk sørover til Trondheim og Kristiansund.
Det var for øvrig slikt oppdrag «Faxsen» hadde 9. April 1940 da båten ble stoppet utenfor Agdenes av tyskerne.
Ny maskin.
I følge Alf Pedersen ble seilene brukt så ofte det var vind for det de første årene. Drivstoffet var vel ikke rimeligere før i tiden enn det er nå. Både storseil og fokk ble satt. Særlig ble seilføring utnyttet under fraktfart. Likevel må motoren ha vært brukt såpass mye at slitasje etterhvert har blitt merkbar. Vi vet at «Faxsen» fikk ny maskin i 1939. Utover i 30-årene viste det seg at Alpha-en viste flere og flere svakhetstegn. Alf Pedersen forteller at kutteren fikk motorstopp på tur fra Bodø til Bliksvær under et «Herrens» uvær i 1936. En pakning i topplokket sprang lekk. Magnus sto til rors. Han måtte lense innover Folda på fokka, som imidlertid ble spjæret. Heldigvis kom de seg i ly av Prestmåsøy slik at feilen kunne repareres midlertidig.
Krigstiden
Først i april 1940 var «Faxsen» på vei sørover til Trondheim med en iset ferskfisklast fra Lofoten. Etter å ha hørt nyhetene om morgenen 9. April, stoppet de opp en kort tid ved Lysesund. Men da de hadde fersfisk i lasten, ble de enige om at de bare måtte fortsette til Trondheim. Utenfor Agdenes ble de stanset av tyske marinebåter. «Faxsen» ble konfiskert og de 4 ombord måtte bare forlate båten etter at lasten var losset i Trondheim. Etterpå var det å ta seg hjem for egen regning som best de kunne.
Krigstjeneste som bevoktningsbåt i Trondheimsfjorden.
Tyskerne tok «Faxsen» i bruk som bevoktningsbåt i Trondheimsfjorden med Agdenes som base. Den første tida fikk Harald Pedersen 300 kroner i måneden av tyskerne. Pengene kom godt med for nymaskinen var belånt. Dessuten måtte assuranse betales. Etterhvert opphørte pengene å komme. Alf Pedersen mente at kutteren hadde vært flittig benyttet til å borde andre fartøyer i all slags vær. For alt som het tømmer så som spanter, rekkestøtter var ødelagt på den ene sida, viste det seg etter krigen.
Episode under krigen.
Lenge etter krigen lå båten ved kai i Ålesund. Da la en annen båt som het «Artur» til ved siden av «Faxsen». Alf kom i snakk med maskinisten på «Artur». Maskinisten kunne fortelle at han hadde vært med «Artur» på hemmelig sabotasjeoppdrag sammen med Shetlands-Larssen mot
«Tirpitz» som lå inne i Trondheimsfjorden da. «Artur» hadde ført med seg to miniubåter som var festet under vannlinja. «Faxsen» hadde stanset dem. En ung tysker som sto framme på bakken, hadde sett noe mistenkelig i vannet under «Artur». En av mannskapet der om bord hadde vært våken og skjønt at de var i ferd med å bli avslørt og gjorde tyskeren et eller annet pek slik at denne ble latterliggjort og dermed ikke kom seg til å gjøre anskrik.
I ettertid vet vi at denne hendelsen verken fikk avgjørende betydning for skjebnen til «Artur» eller «Tirpitz» ved denne korsveien.
En vond tid tar slutt.
«Selv med Faxsen tapte tyskerne krigen» sier Alf i en sluttkommentar til denne epoken.
Som alltid kostet tid penger. Det gjaldt å komme raskt i arbeid for Harald Pedersen og guttene hans. Båten ble hentet i en sørgelig forfatning ved i Kristiansund like etter at freden var brutt ut. Heldigvis var nå krigsvåpnene fjernet. Men båten bar preg av fem års brutal bruk. Det eneste man gjenfant av riggen, var mesanmasta.
Etterkrigstiden
Fraktfart
Nord-Norgeskysten skrek etter å bli gjenoppbygget etter fem år med lite eller intet vedlikehold. Landsdelen trengte bygningsartikler. Vi må huske at jernbanen stort sett gikk innenlands og at veinettet enda ikke var særlig godt utbygget. Familien så straks at her var det bruk for et fartøy som «Faxsen». Båten kom umiddelbart i fraktfart. På nordtur tok båten med seg bygningsmaterialer og om mulig fiskelaster på sørtur. Dette skulle bli hovedgesjeften i de fem første årene framover.
Det skulle fort vise seg at krigstjenesten hadde satt sine spor. Med mye last tok kutteren inn vann. Denne farten hadde et avbrekk i 1946-47 på grunn av slipsetting for total overhaling.
Alf forteller særlig om en av disse fraktturene. «Faxsen» skulle frakte ferskfisk fra Skjervøy til Trondheim. Året var 1949. I Vestfjorden ble kutteren stanset av storm. 1 døgn ble de liggende værfast i Lødingen. Utenfor Flatanger sør for Rørvik ble de igjen stoppet av storm. Da de gikk fra Flatanger, lå de sist i et felt på 7-8 båter. Men til Trondheim kom de først. «Faxsen» gikk svært godt før den ble forlenget, sier Alf. Men denne fraktturen tok i alt 4 døgn. Alf tør ikke tenke på hva slags kvalitet ferskfisken som skulle videre til det britiske markedet, hadde.
Innimellom førte kutteren salt og tomtønner for Wiland i Bodø.
Storsildfiske på Vestlandet gjenopptatt.
Fra 1950 ble «Faxsen» tatt i bruk som fiskebåt igjen. Storsildfisket med drivgarn på Nord-Vestlandet på nyttårsvinteren ble gjenopptatt. Mannskapet ble nå rekruttert fra Hustad-området i Romsdalen. Grunnen til at det ble hyret mannskap fra dette området var enkel. Romsdølene var bedre kjent her og visste hvor fisken var.
Mannskapet hadde bruk selv. Hver mann eide et visst antall garn som avgjorde hvor stor part av fangsten han fikk. Dette fisket ble drevet årvisst fram til 1968.
Lofotfiske som hjelpebåt.
Det ble en annen type lofotfiske enn før krigen for «Faxsen». Kutteren ble slepebåt for en hovedbåt som fisket med not. Når nota var kastet og fangsten var ringet inn, ble det slått tamp på hovedbåten og slepebåten fikk strukket nota ut. På «Faxsen» var Magnus og Alf Pedersen. I tillegg var det 2 mann til, men disse bemannet en lettbåt som skulle være midt på nota. Alf forteller om en gang de to i lettbåten var ille ute. Nota var nettopp kastet,da det røk opp til kuling. Da de skulle ta inn nota, satt den fast i bunnen. I åtte timer måtte de kjempe for å få den løs. De 2 stakkarene i lettbåten var temmelig medtatte da de endelig kom ombord. Alf tinte dem opp med kaffedoktor. Eldstemannen, en romsdøl på over 70 år,ble litt rar i øynene, sier Alf. Først etterpå fikk Alf greie på at gubben var avholdsmann. «Men han ble neppe alkoholiker av den drammen!» ler Alf.
Fangsten ble likelig fordelt mellom alle mann om bord på både hovedbåt og slepebåt. Denne fiskemetoden etter skrei ble det slutt på sist i 50-årene.
Vårtorskefiske på Finnmarka.
Etter at lofotfisket var over i april/mai, bar det nordover til Finnmark for å delta i vårtorskefisket. 8-10 mann fisket med juksa. For det meste ble det driftet utenfor Båtsfjord. Vårtorskefisket pågikk fram til 17.mai, og enkelte sesonger til i juni. «Faxsen» var med på dette fisket fra 1950 til i 1967. På mitt spørsmål om ikke snørene bar i hop med hverandre når så mange fisket fra samme båt, ler Alf Pedersen og sier: «Jo, du kan skjønne det!»
Brødrene kjøpte garnbruk for å prøve med torskegarn. Etter et par sesonger ble garnfisket gitt opp fordi det ikke var vellykket.
Loddefiske
Å delta på notfiske som hjelpebåt var noe «Faxsen» skulle gjøre mer av. I sesongene 1967-68 var kutteren med på loddefiske som slepebåt. «Faxsen» fikk 10 prosent av hele lasta og 50 prosent av egen last.
Denne ordningen med å være hjelpebåt for snurper tok slutt i 1968. Da kom et forbud fra Fiskeridirektoratet mot at to båter skulle arbeide slik sammen.
Dessuten førte utviklingen til at snurperne ble utstyrt med sidepropell, noe som gjorde båtene mer manøvrerbare.
Heimefiske.
Brødrene sier at før i tida var det mye fisk i Salten, men små muligheter å få solgt den her.
De minnes at før krigen kunne man selge uer til 4 øre stykket og nysaltet torsk for 16 øre kiloet i Bodø. Det var på slikt fiske guttene tjente penger til sin første blådress.
I 1951 etablerte Arne Johansen seg med fiskemottak på Bliksvær. Han drev mottaket fram til i 1980. Da la han ned.
I sesongene 1962,-64 og -75 drev brødrene linefiske fra Bliksvær. 30-35 stamper line ble egnet hjemme. Deretter bar det opp til 10 timer ut i Vestfjorden. De fikk mest brosme på linene. Dette fisket pågikk på seinsommeren og utover høsten. På 70-tallet drev de også med slikt linefiske, men da på seinhøsten fram til jul. Ferskfisken leverte de stort sett på Bliksvær, i Bodø og senere på Sør-Arnøy.
Føring av fisk.
På 50-tallet stengte Andreassen på Løding i Hopen årvisst feitsild. «Faxsen» var med her og førte fangsten til Bodø.
Alf minnes også at de førte frossen agnsild i denne tida.
Ellers fraktet kutteren fisk fra omegnen og leverte fisk Ragnar Schjølbergs filetbedrift på Langstranda. Alf minnes at en av «storingan» fra Vestlandet, han Onarheim var sjef for denne produksjonen en kort periode på 50-tallet.
«Faxsen» førte også saltfisk fra Lofoten til det moderne klippfiskanlegget til samme Schjølberg på Langstranda.
På 60-tallet drev brødrene med tørrfiskoppkjøp fra Brønnøysund i sør til Steigen i nord. Dette ble mest gjort på sommeren og ei stund utover høsten. Det var stort sett sei som var hengt, men også brosme og lange. Tørrfisken ble eksportert til Nigeria, men i 1967 var det statskupp og uro i dette landet og dermed var det slutt på denne handelen.
Pedersen-brødrene førte også råfisk for oppkjøpere i Lofoten. De lastet om dagen og gikk om natta. Mest ble fisken ført til Røst, særlig når det var lite fisk der.
Salg av torskekvote.
Våkne sjeler vil legge merke til at «Faxsen» på eldre bilder har nummeret: N-26-B i stedet for N-16-B. Grunnen til denne forandringen er at brødrene solgte torskekvoten for noen år siden. Da måtte de samtidig selge båten for å kjøpe den tilbake etterpå med annet nummer.
Atter militært oppdrag.
Enda en gang skulle «Faxsen» bli en brikke i storpolitikken. Da militæranlegget i Novika i Gildeskål ble bygget, trengtes en båt for å utvikle militærradioen. «Faxsen» ble antenneplattform for forskjellige målinger. Antagelig trengtes en stabil og god sjøbåt til dette. «Faxsen» egnet seg godt til dette formålet. Dette var et samarbeid mellom Ramek og NATO.
«Faxsen», en legende langs kysten.
Som det burde gå fram av denne artikkelen, en «Faxsen» blitt en legende blant kystbefolkningen fra Finnmark til Møre. Alf beretter om en gang en av mannskapet fikk trist budskap hjemmefra under Finnmarksfisket. Dette var før fisket var slutt det året, men det ble besluttet at båten skulle dra hjem. Da «Faxsen» var på vei sørover, trodde alle langs leia at nå var Finnmarksfisket slutt for dette året.
KILDER:
Magnus og Alf Pedersen
Bodin Bygdebok II, del 1
Eyvind Torsvik: UT MOT HAV.
Nils Lorentsen: NORGES STØRSTE TREBÅTBYGGERI. (Artikkel)
[printfriendly]